Jeg har laget låter for flere artister over mange år. Samtidig har jeg spart unna en og annen låt, fordi jeg ville fortelle akkurat de historiene selv. Nå er samlingen blitt til et eget album. Gjennomgangstonen er en slags «Skyggeglitter», som også er albumets navn.
Det virker nemlig av og til som at samfunnet er i ferd med å tunnelsyn, hvor det eneste salige er konstant og hyperventilerende jakt etter lykke. Da blir skuffelser og nederlag stadig vanskeligere å takle.
Men på litt avstand ligger jo nettopp de grå øyeblikkene og småbulkene som små skygger som vever sammen et levd liv og gir de helt enkle hverdagene oppdrift. Det er litt opp til oss hvordan vi velger å se det. «I
sol og mørke, i regn og tørke, i seier og tapte slag. Skyggen lægg sæ så fint i det rette lyset». En rekke av låtene handler nettopp om skyggeglitter i ulike faser av livet.
«Den finaste dama» er første singel ut. Det er en lettbeint og litt tragikomisk historie som er pakket inn i slepende New Orelans-inspirert spilleglede. Underveis slet jeg litt med å få tekst og melodi til å henge sammen. Den hadde nemlig satt seg fast som en melodiøs ballade, og det hørtes jo en smule rart ut med den teksten. Med litt lek, fikk låta et helt annet liv. I starten hører du fortsatt litt av balladen, før låta sjangler avgårde.
Bandet som former lydbildet er helt rått. Det føles helt på grensen av uforsvarlig at jeg får lov til å leke sammen med det ypperste av norske musikere. Først og fremst gjelder det produsent og strengemagiker Geir Sundstøl. Det er makeløst hva den mannen er i stand til. Han fortjener sin posisjon som en bauta i norsk musikkliv.
Han samlet også et A-lag av folk som også spiller på plata; Bjørn Holm (kontrabass), David Wallumrød (tangenter), Erland Dahlen (perkusjon) og Martin Windstad (trommer). Når jeg googler denne gjengen og ser merittliste og hvem de spiller med, føler jeg meg utrolig privilegert. Makan til feinsmeckere skal du lete lenge etter.