Jeg har laget låter for flere artister over mange år. Jeg har dessuten spart unna en og annen låt.
Nå har jeg samlet et knippe utvalgte som jeg selv formidler i eget album.
Mange av dem hviler nok i en slags fortellertradisjon som kan minne om arven fra Namsos. Samtidig er det musikalske uttrykket litt annerledes.
Det er stor variasjon mellom låtene i innhold og uttrykk, men også noe gjenkjennbart gjennom albumet.
Dels handler det om det som tittelen «Skyggeglitter» favner om. Livet byr på både bulker og flytsoner. På litt avstand skaper disse kontrastene et slags skyggeglitter som vever sammen levd liv.
Bandet som former lydbildet er helt rått. De skaper et genuint uttrykk til hver enkelt låt, men likevel bindes det hele sammen.
Det føles helt på grensen til uforsvarlig at jeg får lov til å leke sammen med det ypperste av norske musikere. Først og fremst gjelder det produsent og strengemagiker Geir Sundstøl. Det er makeløst hva den mannen er i stand til. Han fortjener sin posisjon som en bauta i norsk musikkliv.
Men sjekk resten av gjengen spiller på plata; Bjørn Holm (bass), David Wallumrød (tangenter), Erland Dahlen (perkusjon) og Martin Windstad (trommer). Når jeg ser merittlista til denne gjengen føler jeg meg utrolig privilegert. Makan til feinsmeckere skal du lete lenge etter.
Låtene har veldig ulike utspring. Noen er tydelig inspirert av opplevelser og fornemmelser. Andre kan ha utspring i mer tankespinn. Uansett - her er noen få ord om låtene:
«Savn som svir» er en melankolsk bluesaktig perle, og kanskje den låta som har vokst mest på meg etter at bandet skapte et drømmende og lekkert lydbilde med unikt, dynamisk samspill seg imellom. Gitarsoloen er så nydelig og full av følelser at det nærmest gjør vondt å høre på.
«Den finaste dama» er «trønderrock-tekst» i en New Orelans-inspirert overflod av spilleglede som svinger helt fantastisk herlig. Underveis var den faktisk en ballade som krasjet med teksten, så nå vet du hvorfor introen er som den er.
«Heim et anna sted på jord» er hyllesten til sjømannskirka som er en litt undervurdert og upretensiøs nasjonalskatt for oss nordmenn også i dag. Drøm deg ut i verden med en intro som er like råstilig som den er radiouvennlig.
«Håp i mørketid» er det nærmeste plata kommer jul. En up tempo låt om en to tusen år gammel historie som fortsatt skaper håp for mange verden rundt. Munnspill og kontrabass gir en ekstra dynamikk og lekenhet i låta som øker spennvidden i albumet.
«Spill i skyggeland» handler om oppturer og nedturer, og at vi neppe bør kreve av oss selv at vi takler alle utfordringene langs livets humpende landevei helt alene. Det musikalske uttrykket skiller seg kanskje litt fra alle andre låter på albumet, ikke minst med en annerledes perkusjon.
«På rett sted» røper nok låtmakerens hjemby. Du hører det i teksten, men det er også noe med fortellerformen og melodioppbyggingen som minner om annen musikk forbundet med Namsos. Men sammen med Sundstøl har vi funnet vår egen vri med en neddempet, svaiende og lun form på arrangementet.
«Historia om ho og han» er en kjærlighetshistorie. Om noe som har blitt sammensveiset gjennom et langt liv og har blitt delt. Om minner som blekner og håpet om å bli gjenforent med sitt livs store kjærlighet. Vokalen er ekstremt tett på og bandet underbygger historiefortellingen helt nydelig. Soloen er jo nydelig, da.
«Framtidas land» handler om det mange har gått seg på, nemlig at de søte små altfor plutselig skal møte verden alene. Om ettertanken, beskyttelsesbehovet og kanskje like mye erkjennelsen av at ens eget liv går inn i en ny fase. Den vakre stemmen til dattera mi dukker etter hvert opp og gir den et veldig personlig preg. Arrangementet er neddempet, samtidig som Sundstøls gitar har en veldig tydelig signatur.